Potet
Poteten har et fiberaktig rotsystem. Disse røttene er i beste fall ikke mere enn 75cm lange. Derfor har poteten et grunt rotsystem sammenlignet med f. eks. korn, der røttene kan vokse til minst 1,5 meters dybde. Av den grunn klarer ofte ikke poteten å utnytte næringsstoffer og fuktighet langt nede i en jordprofil.
Selv om rotvekst forekommer når jordtemperaturen er mellom 10 og 35°C, ligger den optimale temperaturen for rotvekst mellom 20 og 25°C.
Vekst av potetløvet forekommer ved temperaturer mellom 7 og 30°C, og optimal vekst forekommer mellom 20 og 25°C. Optimal temperatur for rotstengler ligger på samme nivå.
Potetknollen er en forstørret del av rotstengelen. Knolldannelsen er påvirket av veksthormoner. Jo kaldere jorda er, jo raskere vil knollene dannes og det vil bli flere av dem. Optimal jordtemperatur for knolldannelse er 15 til 20°C.
Under slike forhold vil potetplanten få korte skudd og rotstengler.
Lavt N- og høyt sukroseinnhold i planta vil stimulere dannelsen av flere knoller. Så snart knollene er dannet, vil de vokse fort, og kan nå en vektøkning på 1,400 kg/ha/dag i temperert klima. Sene sorter ser ut til å ha høyere følsomhet for lange dager og høye temperaturer.
Ved å plante forspirte settepoteter, kan veksten gis et byks fremover. Hvor mye det hjelper og effekten dette kan ha på økt avling avhenger av den fysiologiske alderen til settepotetene ved planting.
Temperaturen på lageret er nøkkelen til å kontrollere den fysiologiske alderen. Ved å øke temperaturen til over 4°C brytes hvilen og spirene vil begynne å utvikle seg.
Oppsummeringen av antallet dag-grader fra dette bruddet på hvilen, styrer den fysiologiske alderen til knollen ved planting.
Antallet dag-grader som trengs for å eldes til ønsket nivå før planting varierer fra sort til sort. Å ha knoller som har blitt "gamle" ved planting er fordelaktig med tidlige sorter eller når vekstsesongen er kort. Knoller som er lite eldet passer til lang vekstsesong der man ønsker å holde plantene i vekst for å få maksimalt utbytte. Ved planting av forspirte settepoteter må man kontrollere antallet spirer og lengden på disse (maks 2 cm), slik at veksten blir optimal i henhold til planteavstand, og for å unngå skade på spirene ved planting.
Poteter dyrkes på mange typer jord, alt fra sand til leirjord, der kapasiteten til å holde på fuktighet varierer sterkt. En ideell potetjord har god struktur med god drenering som gir god gjennomlufting, og god knollutvikling med lite angrep av sykdom.
Poteter foretrekker jord med pH fra 5,5 til 7,0 og lavt saltinnhold. Men poteter dyrkes på jord med pH fra 4,5 til 8,5 og dette påvirker tilgangen på enkelte næringsstoffer. Ekstreme pH-verdier bør justeres der det er praktisk mulig.
Ved lavere pH kan forgifting av aluminium og ioner av tungmetaller forekomme, og tigjengeligheten av P og Mo blir begrenset.
Ved pH-verdier over 7,5, kan tilgangen på næringstoffer bli redusert, særlig P og mikronæringsstoffer, selv om det påviselig er høye verdier i jorda. Kalking kan hjelpe på uønskete lave pH-verdier, men det er viktig at kalkingen foretas minst 6 måneder før planting. Poteter er mere mottakelige for flatskurv når de dyrkes på jord med høy pH.
Variasjoner i jordas fuktighetsnivå i samme fåra vil gi varierende knollvekst, misformete knoller og sprekker. Bare en 10% variasjon i fuktighet kan være kritisk. Derfor er det viktig at slangen plasseres på toppen av fårene ved dryppvanning.
Stell av bladmassen er også viktig for å få best mulig bruk av vannet. Ved dyrking i områder med høye temperaturer er det viktig å få et raskt dekke av bladmasse for å redusere fuktighetstap ved fordamping fra jordas overflate.
Tørflekksjuke er særlig et problem i tidlige sorter, og den sprer seg fra blader til unge knoller. Resultatet kan bli alvorlig visning av bladmassen, men om det gjøres riktig kan plantene vokse seg fra smitten.
Tørråte forekommer under kjølige, fuktige forhold, og om ikke tiltak settes inn vil den spre seg til knollene og gi alvorlig brunfarging og råte.
Forskjellige mosaikkvirus påvirker også veksten til potetbladene, og vil gi redusert avling. Kontroll av bladlus og andre smittebærere vil redusere skaden.
I tillegg kan forskjellige nematoder i jorda og/eller potetcystenematoden, gjøre alvorlig skade. Vekstskifte er viktig i enkelte land for å redusere avlingstap.
Europa
Amerika
Asia og Oceania
Afrika
