2/3 av jordbruksarealet i Norge brukes til gras, men hverken avlinger eller kvalitet er forbedret de siste 20-30 årene.
Nå samler Tine så godt som alle aktører i bransjen til et felles løft for å øke utbyttet og lønnsomheten i grovfôrproduksjonen. All kunnskap skal bli tilgjengelig for grasdyrkerne gjennom en "beste praksis" og en digital opplærings- og formidlingstjeneste.
Grovfôret i norsk melkeproduksjon har en førstehåndsverdi på 6,2 milliarder kroner pr. år. Tar vi med kjøttproduksjon på storfe og sau er verdien av norsk gras nærmere ti milliarder. Avlinger og kvalitet har imidlertid stått stille i årevis. – Alle ser at vi må gjøre noe med grovfôrproduksjonen vår, sier Harald Volden.
Volden er fagsjef i Tine Rådgiving og professor ved NMBU, og leder det nye prosjektet «Grovfôr 2020 – Bedre lønnsomhet i norsk grovfôrproduksjon gjennom høyere avlinger og bedre kvalitet». De fleste aktørene i bransjen, blant dem Yara, er med for å systematisere kunnskapen som finnes og gjøre den digitalt tilgjengelig for grasdyrkerne. Norsk Landbruksrådgiving og Mære landbruksskole vil være sentrale i utviklingen av et e-læringsprogram.
Siden 2000 har avdråtten i norsk melkeproduksjon økt fra 6000 til 8000 kg pr. årsku, og økningen har i hovedsak vært basert på mer bruk av kraftfôr. Mens kraftfôret sto for 36 prosent av energien i fôret i 2000, utgjorde det 44 prosent i 2014.
Vi er svært opptatt av å utnytte norske grasarealer og bruke hele landet, men mer kraftfôr går ut over bruken av grovfôrressursene våre, sier Volden, og peker på noen sentrale utviklingstrekk som er bakgrunnen for det nye grovfôrløftet.
Grovfôrkvaliteten har stått omtrent stille de siste 30 årene, og avlingene har knapt økt på 15-20 år. Samtidig har kostnadene ved å produsere grovfôr økt betydelig, rundt 30 prosent på seks år. Det interessante er at kostnadene er svært avhengig av avlingsnivå, som er en av enkeltfaktorene som betyr mest. Med ti prosent større avling reduseres kostnaden med sju prosent pr. fôrenhet. Her er det mye å hente, sier Volden.
Hva er potensialet i norsk grovfôrproduksjon?
Jeg tror vi skal klare å redusere produksjonskostnadene med 20 prosent og også øke grovfôropptaket i melkeproduksjonen med 20 prosent. Vi bør få gjennomsnittskua, som i dag spiser rundt 9 kg tørrstoff gjennom grovfôret, til å ta opp 11 kg tørrstoff pr. dag.
Hva snakker vi om av penger?
Tall i Tine Mjølkonomi (tidligere Effektivitetskontrollen) viser at grovfôret i dag koster ca. 1,20 kr/ kg produsert melk. Kan vi redusere grovfôrkostnaden med ti øre til 1,10 kr/kg melk, betyr det 150 millioner kroner i innsparing for norske melkeprodusenter som leverer 1500 millioner liter melk i året. Tar vi med grovfôrproduksjonene på kjøttsida, har prosjektet et potensial på rundt 200 millioner, kroner sier Volden.
Og for den enkelte produsent?
I et robotfjøs med 50-60 kyr snakker vi fort om 50-75 000 kroner pr. år, sier Volden.
Det er også et annet viktig forhold, påpeker Volden. – Grovfôr er ikke bare en energikilde, men også den aller viktigste proteinkilden vår. 60-70 prosent av kyrnes proteinbehov dekkes av grovfôret. Klarer vi i tillegg å øke fordøyeligheten av grovfôret vårt med 1,5 prosentenheter, kan vi redusere innholdet av soyamel i kraftfôret med én prosentenhet. Det vil øke verdien av det norske fôret og redusere behovet for import av proteinråvarer. Husk at hver kilo soya vi importerer fortrenger én kilo med norsk korn i kraftfôret, sier han.
Statistikken i Tine Mjølkonomi viser at det er store variasjoner i grovfôrkostnadene mellom bruk, og det er liten stordriftsfordel. Dette forteller oss at alle bruk, uansett størrelse, har noe å hente ved å produsere mer og bedre grovfôr, sier Volden, som slett ikke har ensidig fokus på kostnader.
Det handler ikke om å redusere kostnader i seg selv, men å sikre en høyere utnyttelse av grovfôrressursene. Her ligger det selvsagt et kostnadselement, men det er ikke noe mål å gå på kostnadsjakt på alle faktorer. Mange melkeprodusenter har for liten oversikt over hva grovfôret koster, og hvordan kan man da sette inn de riktige tiltakene, sier Volden, og viser til eksempelet vi presenterer i artikkelen X-faktor på side 16. Her utgjør konserveringsmidlene 34 000 kroner av en samlet grovfôrkostnad på over 700 000 kroner.
Dersom kvaliteten og dermed dyras fôropptak ville blitt enda bedre ved å bruke noen tusen mer på ensileringsmidler, vil det ha stor økonomisk betydning med relativt sett svært liten kostnad. Noe av det samme kan gjelde gjødsel. Det viser hvor viktig det er å ha oversikt over kostnadene for å kunne ha fokus på de riktige tingene, sier han.
Volden mener større enheter og større maskiner skaper utfordringer, ikke minst med jordpakking.
– Vi har jo delvis et krevende klima å dyrke og høste gras i her i landet. Lang transport er også en faktor når enhetene blir større. Skal du produsere grovfôr med god kvalitet har du et ganske begrenset høstevindu. Her kan vi kanskje utvide høstevinduet med agronomiske tiltak, for eksempel ved å bruke frøblandinger med arter som kan strekke høstetidspunktet og heve kvaliteten, sier han.
Mer | Større avlinger er en av de viktigste faktorene for å få ned prisen på grovfôret.
Bedre | Målet er å bedre grovfôrkvaliteten så dyras fôropptak øker med 20 prosent.
Billigere | Dersom grovfôrkostnaden senkes fra dagens 1,20 kr til 1,10 kr pr. kilo melk, vil norske melkeprodusenter spare 150 millioner kroner.
Hva forventer du at Yara bidrar med i prosjektet?
– Yara sitter på stor kompetanse om grovfôrproduksjon både internasjonalt og gjennom sitt eget utviklingsarbeid. Gjødsling og næringsinnhold er svært viktig, både i forhold til avling og stofflig innhold i graset. Grasdyrkere må bli flinkere til å vurdere hvordan gjødselslag, mengder og gjødslingstidspunkt påvirker utviklingshastigheten på graset og kvaliteten på fôret. Selv er Volden overbevist om at det for mange bruk er riktig å prioritere å høste graset tidlig. – Skal vi øke bruken av norsk grovfôr må vi få til bedre kvalitet og da må vi høste tidligere enn vi generelt gjør, sier han.
Hvorfor er ikke grasdyrkerne flinkere til å ta i bruk den kunnskapen som finnes?
– Jeg spør om akkurat det samme. Når jeg møter en forsamling med 50 produsenter gjør jeg ofte et poeng av at 45 av dem godt vet hvordan de skal produsere et bedre grovfôr. Men for å få det til, må man gjennom en del prosesser i eget hode og selv gjøre mange aktive valg. Da kan det være enklere å gripe til telefonen og bestille kraftfôr, og stille krav til fôret fra kraftfôrleverandøren som du kanskje heller burde stilt deg selv, sier Volden, som understreker at hovedpoenget med prosjektet er å systematisere kunnskapen og gi bøndene bedre muligheter til å ta den i bruk.
Noe av det viktigste er at dette er et kunnskaps- og formidlingsprosjekt. Dette skal ut til brukerne, ikke minst gjennom såkalt "beste praksis". Vi må lære av de dyktige produsentene, sier han.
Volden innser at rådgivingen bør bli mer samordnet.
– Vi ønsket et slikt prosjekt for å styrke samarbeidet mellom relevante aktører. Det er klart det må være et samspill mellom de som gir råd om produksjon av fôret og de som gir råd om bruken av det. Som rådgivere må vi bli flinkere til å vurdere hva som er økonomisk optimalt på den enkelte gård. Men vi kommer ikke utenom at godt grovfôr krever aktive valg fra den enkelte produsent. Produsentene må sette seg mål og ta de nødvendige grepene, sier han.
Volden sier at høyere grovfôrkostnader i stor grad kan forklares med økte maskinkostnader og utgifter til jordleie.
- Man betaler for å få mer jord samtidig som man må kjøre lengre. Dette er viktige faktorer som også forklarer mye av hvorfor vi ikke ser noen særlige stordriftsfordeler i grovfôrproduksjonen, sier han. Volden er uenig med dem som mener verdien av grovfôret først og fremst avgjøres av prisen på kraftfôr.
- Hos flinke melkeprodusenter med god oversikt over kostnadene er prisen på grovfôr lavere enn kraftfôrprisen. Det viser at godt grovfôr er svært konkurransedyktig i fôrrasjonen. Jeg er derfor uenig i at økt verdi på grovfôret går gjennom å øke prisen på kraftfôret. Sammenhengene er mye mer komplisert. Vi må i stedet stimulere med virkemidler som er knyttet direkte mot produksjonen av grovfôr, sier han.
