Historisk utvikling av hvete som matkorn
Hvete er viktigste kornslag for hundrevis av millioner av Klodens innbyggere, og er en av de tre store kornsortene som dyrkes over hele verden. De to andre er mais og bygg. Selv om ris er nummer to på listen over mest produserte korn i mengde, er produksjonen hovedsaklig lokalisert til vestlige og østlige Asia.
Dyrkingen av hvete startet for ca 10.000 år siden, og dens opprinnelse har blitt sporet til østre del av dagens Tyrkia, og nordre Mesopotamia. Det var en plante som kalles Einkorn (Triticum monococcum), og er genetisk sett en diploid, dvs det inneholder to sett kromosomer. I samme tidsperiode begynte man å dyrke Emmerhvete (Triticum dicoccum). Dette var en genetisk videreutvikling, da Emmerhvete var en naturlig hybrid mellom to ville gressorter, Triticum urartu (nært beslektet med villformen av Einkorn (Triticum boeoticum), og en Aegilops-variant. Begge disse var diploide, noe som betød at den nye sorten var tetraploid, dvs at den hadde fire kromosomsett. Durumhvete er også en tetraploid sort og utviklet seg via naturlig hybridisering på samme måte som Emmerhvete. I tidene som har gått har bønder fortsatt å foreta en seleksjon av sin egen hvete ved å observere og samle på de gode egenskapene, så som gode høsteegenskaper, god avling, etc. På den måten begynte nye hvetesorter å dominere produksjonen.
Spelt og vanlig brødhvete ble de vanligste sortene. Disse to er igjen et resultat av naturlige krysninger mellom Emmerhvete og det ville Aegilops tauschii. Denne krysningen gjorde den tetraploide planten til en hexaploid, nå med seks kromosomsett (dvs 42 kromosomer), en stor forskjell fra de 14 kromosomene i den opprinnelige hveten. Denne vellykkete naturlige genetiske utviklingen har tatt mange år, så via moderne bioteknologi prøver man nå å finne nye måter å utvikle hveten på med helt spesifikke genetiske manipulasjoner.
