Jord- og jordkvalitet

Grøftetilstand

Midlere såtid ble forsinket med i gjennomsnitt 5-6 dager ved dobling av grøfteavstanden. Målinger på høsten viste at jorda var laglig for jordarbeiding i opptil 30 % lengre tid ved halvering av grøfteavstanden under fuktige forhold, mens det var lite forskjell i tørre år. 

De samme forsøkene viste at det var en avlingsøkning på 25-30 kg korn ved halvering av grøfteavstanden. 

I dette forsøket er det ikke med en sammenligning med ugrøftet jord som under disse forhold antagelig ville gitt svært dårlige avlinger. Andre kilder (Hauge, A. 2009), oppgir 15 % som en gjennomsnittlig avlingsøkning ved grøfting. 

Jordas naturlige dreneringsgrad varierer med både jordart og plassering i terrenget og grøftebehovet er følgelig ikke like stort over alt. I følge Nedrebø & Nome (1986) er anbefalt grøfteavstand på Østlandet (årsnedbør 500 -800 mm) som følger: 

• Middels/stiv leirjord 6 – 10 m 
• Siltjord og morenelettleire 8 – 10 m 
• Sandjord 12 – 20 m 

Tyngre maskiner og økt nedbørsintensitet vil kreve tettere grøfteavstand enn tidligere dersom avlingene skal opprettholdes eller økes. 

Grøfting er svært kostnadskrevende og det tar lang tid før investeringen evt. gir forrentning. Kostnaden med grøfting kan variere fra 2 500 – 4 000 kroner pr. dekar for systematisk grøfting på 6 – 10 meters avstand under lette forhold hvor det kan benyttes Rådahlshjul. Ved bruk av skuffegraver, drenering med mindre avstand eller på steinholdig jord, kan kostnadene fort øke til mellom 5 000 og 10 000 kroner pr. dekar (Øygarden et al. 2009). De anslåtte prisene er basert på at alt settes bort til entreprenør. En evt. mulighet for egeninnsats i noen av arbeidsoperasjonene vil kunne redusere behovet for kontantutlegg. 

Med utgangspunkt i en grøfteavstand på 7 m kan det anslås en grøftekostnad på kr 3500/daa med Rådahlshjul og kr 7 000/daa med skuffegraver. Med en avskrivningstid på 30 år og en rente på 3 % vil det gi en årlig kostnad på hhv. kr 169 og kr 338 pr.er dekar. Det er regnet med en kornpris på kr 2,00. Med de valgte forutsetningene kreves det en meravling på hhv. 85 og 170 kg korn. Med en estimert avlingsøkning på 15 % vil dette i de fleste tilfellene ikke være lønnsomt ut fra et isolert regnestykke, og det er nok årsaken til at såpass lite areal blir grøftet. Leiejord blir i liten grad grøftet under disse betingelsene, men mindre økonomien omkring dette er regulert i leiekontrakten. Det er likevel nødvendig å vurdere grøfting i et litt større perspektiv. Det er grunn til å anta at grøfting med dagens teknologi vil kunne gi fungerende grøfter i vesentlig lengre tid enn 30 år. Med en tyngre maskinpark vil velfungerende grøfter være nødvendig både for å få gjennomført de dyrkingstekniske tiltak som kreves gjennom sesongen og for å ta store avlinger. 

Tiltak 

Et viktig tiltak for å oppnå mer grøfting er å heve kompetansen innen faget. Både i form av nye undersøkelser om hva som er optimalt og gjennom å heve kompetansen i rådgivingsapparatet. 

Ut fra det som er hevdet tidligere om manglende grøfting av leiejord vil et krav om mer langsiktige leieavtaler være positivt. Et bortfall av kravet om 10 års løpetid på leiekontrakter er et skritt i gal retning. Det bør arbeides for at grøfting og utbedring av råflekker og hydrotekniske anlegg er en del av leieavtalene. 

Selv om grøfting er en nødvendighet, og i det store bildet en lønnsom investering er likevel terskelen høy for å ta disse investeringene ut i fra den totale lønnsomheten i kornproduksjonen. Fra 2010 ble det åpnet for å få rentestøtte til investeringer i grøfting, men muligheten for å komme inn under ordningen varierer ut i fra lokale prioriteringer. Ved jordbruksoppgjøret våren 2012 ble det avsatt 100 mill. til grøfting gjennom SMIL ordningen. Det kan gis støtte på inntil kr. 1000.- per dekar fra 2013. Midlene fordeles til fylkene etter fulldyrka areal, men korn, grønnsaker og potet får dobbelt vekt. Når denne rapporten skrives er detaljene omkring ordningen ikke avklart. 

Mye av det norske kornarealet ble grøfta for 30 – 50 år siden. Mange av disse grøftene fungerer fortsatt i større og mindre grad. Vedlikehold av gamle grøfter gjennom reparasjon av utløp og spyling av grøftene vil være kostnadseffektive tiltak som på kort sikt kan gi en bedring av grøftetilstanden på store arealer til en langt lavere kostnad enn nygrøfting. I gamle grøftesystemer av god kvalitet vil en kunne få utført spyling av grøftesystemet til en pris av kr 300 – 500 pr. dekar (8 m grøfteavstand) avhengig om en kan gå inn i grøftene fra kanal eller kum eller om grøfteenden må blottlegges ved graving for å komme til.

Jordpakking og jordstruktur

Jordpakking med tunge maskiner er et alvorlig problem som reduserer avlinger og har uheldige miljøeffekter. Særlig de seinere årene med periodevis mye nedbør i veksttiden har tydeliggjort dette. Jorda kan pakkes både i matjordlaget og dypere. Hvis alt annet er likt er det dekktrykket som bestemmer pakkingen i ploglaget, mens det er maskinenes vekt som avgjør de krefter som overføres til større dybder (Schjønning 2011).

I 1986 var gjennomsnittlig motoreffekt på nye traktorer 68 hk, men den i 2011 var på 110 hk. Tilgjengelige traktoroversikter indikerer at gjennomsnittsvekten for nye traktorer har økt fra 3175 kg til 4344 kg, en økning på 37 % i denne perioden på 25 år (Mangerud, pers.medd.). 

Uheldig pakking hemmer rotutviklingen, gir dårligere næringsopptak og vannforsyning. Det kan delvis kompenseres med gjødsel, plantevernmidler og vanning, men det er ikke mulig å rette opp hele skaden. Når det gjelder de fysiske jordforholdene, kan en oppsummere pakkingsskader ved å si at jordas fasthet øker, jordas luftvolum reduseres (faren for oksygenmangel øker) og jordas evne til å lede bort overflødig vann avtar (vannet kommer seinere til grøftene) (Børresen 2011). På grunn av mindre utviklet rotsystem begrenses mulighetene for nærings- og vannopptak til et mindre jordvolum, og det medfører mindre overjordisk plantemateriale.

Skadelig pakking av matjorda eller ploglaget gir størst reduksjon i avlingene. Virkningen her er imidlertid relativt kortvarig (1-5 år) hvis en ikke påfører jorda nye skader. Hvor stort avlingstapet blir, avhenger av mange forhold og vil variere mye. Mellom fem og ti prosent er ikke usannsynlig. Pakking av dypere sjikt i jorda gir normalt ikke så store utslag på avlingene, men virkningen blir mer synlig i år med for mye eller for lite nedbør. Det har vært regnet med at strukturskader i 25-40 cm dybde har en ettervirkning på avlingene i 10 år. I et felles nordisk prosjekt der ettervirkningen av pakking av undergrunnsjorda ble studert, var poresystemet og jordfastheten ennå tydelig merket av pakking som skjedde 14 år tidligere. Det tar derfor meget lang tid før naturlige løsneprosesser har utbedret skader så dypt i jorda (Børresen 2011). 

Riley (1983) utførte pakkingsforsøk i årene 1979-1981. Totalt ble det gjennomført ni felt, de fleste i bygg. I disse forsøkene ble pakking utført med traktorer som etter dagens standard ikke er tunge. Der det ble utført ekstra pakking ved å kjøre hjul-i-hjul en gang med en lett traktor (< 2 tonn) var avlingsnedgangen 6 % sammenlignet med der det ikke var noen ekstrakjøring. Tre kjøringer hjul-i-hjul med noe tyngre traktor (3-3,5 tonn) førte til cirka 20 % avlingstap. Lignende forsøk gjentas for tiden på Bioforsk Øst Apelsvoll, en bruker større traktorer, mer i tråd med dagens praksis, for å utføre ekstra pakking. Etter andre året med jordpakking førte 2 ekstra kjøringer med 6-tonnstraktor til ca. 25 % lavere avling sammenlignet med de andre pakkingsleddene. Forskjellene var ikke statistisk sikre (Sundgren 2012).

For lite jordpakking kan også gi avlingsreduksjon, selv om det generelt er et mye mindre problem. Den optimale pakkingsgraden er høyere enn det en finner i nypløyd jord. Dette betyr at en viss pakking av matjordlaget kreves for å optimalisere avlingene. Den optimale pakkingsgraden virker uavhengig av jordtype, men er høyere ved tørre forhold enn ved fuktige forhold (Håkansson 2005). Rasmussen (1976) viste at for bygg dyrket på leirjord i et fuktig år ble avlingene størst på jord som ikke var pakket etter pløying, mens hjul-i-hjul pakking ga best avling i et tørt år. Derfor er det vanskelig å forutsi hva som er avlingsmessig optimalt.

Kalking

De ulike næringsstoffene plantene trenger er best tilgjengelige fra mineraljord ved en pH på omkring 6,0 – 6,5. Havre tolererer noe lavere pH, men også for havre bør den være over 5,7. Ved pH under 5,5 kan det bli misvekst på grunn av høy konsentrasjon av aluminiumioner i sur jord. Høyere pH kan, spesielt på lettere jordarter, gi liten tilgang på enkelte mikronæringsstoffer, spesielt mangan og zink. Også makronæringsstoffer som fosfor kan få redusert tilgjengelighet når pH blir over 7,0. Innenfor et skifte kan pH variere mye, og det er derfor viktig at det ikke er for stort areal bak hver jordprøve.

Det er store variasjoner mellom de ulike kornfylkene. Mens Akershus og Vestfold har opprettholdt kalkingsomfanget siden 2006 har det vært en stor reduksjon i Hedmark. Siden statistikken går på tonn omsatt vare kan det være feilkilder ved at det har skjedd endringer i dominerende kalktype i fylket og dermed endringer i tilført mengde CaO.

Stabbetorp (1987) fant i en forsøksserie med tilførsel av ulike kalkmengder (300 og 600 kg kalksteinsmjøl/daa) ingen ytterligere avlingsutslag for å kalke sandjord til en pH på over 6,2, mens grensen på leirjord var mellom 6,6 og 6,7. Det var enkelte forsøk på stiv leire hvor en nok også har fått en struktureffekt som bidro til at grensen ble så høy på leirjorda. 

Lyngstad (1984) publiserte resultater fra et langvarig kalkingsforsøk på moldrik siltig lettleire på Ås i perioden 1944 og 1983. pH var i utgangspunktet 6,2 ved anlegg i 1943 og det ble tilført 0, 500, 1000 og 2000 kg kalksteinsmjøl ved anlegg og på nytt i 1964. 

Avlingsøkningen for kalking i bygg og hvete lå mellom 5 og 17 kg per dekar og år, mens det for havre var en avlingsnedgang i samme størrelsesorden. Avlingsutslagene for kalking i forsøkene varierer naturlig nok ut fra hvilken pH det var ved anlegg av feltet, men det kan dreie seg om 15 – 25 kg bygg per dekar. Avlingsutslagene for havre er ofte vesentlig mindre. Det er utført få kalkingsforsøk i hvete, men hvete antas å gi respons i underkant av bygg. Hvis pH avviker mye i forhold til det optimale slik at det er snakk om forgiftning eller næringsmangel vil avlingsutslagene bli vesentlig større.

Tiltak

Det er nødvendig å sørge for at jorda har optimal pH til korndyrking. Det gir bedre utnytting av næringsstoffene, bedre struktur, mer biologisk aktivitet i jorda og en avlingsøkning i forhold til pH utenfor det optimale intervallet. Siden både for lav og for høy pH kan føre til avlingsreduksjon, er det viktig å tilføre korrekt kalkmengde og type, justert for variasjon i pH og jordart innenfor hvert skifte. Koordinatfesting av jordprøver og presisjonskalking ved hjelp av GPS er derfor et meget godt hjelpemiddel til å gi plantene optimale vekstvilkår med hensyn til pH. 

Tyngre jordarter kan få en noe bedre jordstruktur ved bruk av store kalkmengder. Det medfører at de kalkes til en pH som er høyere enn de angitte intervaller. Strukturkalking er en del brukt i våre naboland på tyngre jord og oppgis å gi bedre vekstforhold. Effekten av slik kalking bør undersøkes nærmere på leirrik jord under våre forhold.

Vanningsanlegg og vanning

Vanning vil kunne gi mer stabile avlinger og bedre N-utnyttelse under tørkeperioder, spesielt på tørkesvak jord. Før 1990 da kornprisene var betydelig høyere, var det langt mer vanlig og mer lønnsomt å vanne korn i tørkeperioder. Lønnsomheten og behovet for vanning er viktigere i grønnsaker og potet, men ved utbygging av anlegg på 1970-tallet ble anleggene dimensjonert slik at en også kunne vanne kornarealene i tørkeperioder. Spesielt i innlandsområdene hvor det er mer vanlig med forsommertørke, ble det bygd flere store fellesanlegg med stor kapasitet og muligheter for kornvanning. Lønnsomheten ved utbygging av vanningsanlegg vil være sterkt avhengig av hvor lett tilgangen en har til sikker vannkilde. 

Det ble også utført flere undersøkelser for å kartlegge vanningsbehov og avlingsøkning for vanning i korn. En har god kunnskap om hvilke perioder i kornets utvikling hvor en har mest igjen for vanning. Særlig i den vegetative perioden fra 3 uker før skyting og fram til 14 dager etter skyting kan tørkestress gi stor avlingsnedgang i korn. Langvarig tørke vil redusere antall strå, og ved nedbør og gode fuktighetsforhold senere i vekstperioden vil en få etterrenning og ujamn modning. Langvarig forsommertørke vil gi sterkt reduserte kornavlinger og dermed også langt dårligere utnyttelse av tilførte gjødselmengder. Det vil i sin tur medføre langt større tap av spesielt nitrogen fra slike arealer. 

Vanning til korn i perioder med nedbørunderskudd vil gi større avlinger, bedre kvalitet, og mindre risiko for avrenning. Kornprisene, arbeidsomfanget ved vanning, og kostnadene i form av høye energipriser de siste årene har gjort at de fleste nå finner det mindre aktuelt å vanne kornarealer. Andre forhold som at mange av korndyrkerne har fulltidsjobb utenfor bruket, virker i samme retning.

Tiltak

Med dagens kornøkonomi er det lite aktuelt å investere i nye vanningsanlegg. En evt. høyere kornpris vil gjøre det mer lønnsomt og stimulere til å vanne korn og også til utbedring av eksisterende anlegg. 

Som et hjelpemiddel for vurdering av vanningsbehov ligger det en modell i VIPS som beregner vannbalansen ut fra målt nedbør og beregna potensiell fordamping.

Vekstskifte

Veksling mellom ulike plantearter er viktig for å unngå oppbygging av sjukdomssmitte. Vekstskifte er nyttig også for å gi bedre muligheter til å bekjempe ugras. Andre vekster enn korn i et omløp vil ofte ha gunstig virkning på jordstruktur, moldinnhold (eng) og næringstilgang. I områdene med ensidig korndyrking vil imidlertid mulighetene for sjukdomssanering være det viktigste. 

Strukturen i norsk landbruk har ført til at det er begrenset med fôrproduksjon i kornområdene, spesielt på Østlandet. I Midt-Norge er mulighetene for vekstskifter der fôrproduksjon inngår noe bedre (figur 4.1.1). I de største kornfylkene er vekstskiftet dårlig på mange bruk, det dyrkes mye ensidig korn. Industriens ønsker om lavere havreareal er tatt til følge, uten at arealet av oljevekster og belgvekster har økt nevneverdig. Det innebærer at andelen av hvete og bygg i omløpet har blitt enda høyere de siste årene. I Vestfold utgjorde arealet av hvete og bygg til sammen 48 % av det fulldyrka arealet i 2011, i Akershus 50 % og i Østfold 55 %. Kornarealet i Vestfold utgjorde 63 % av det fulldyrka arealet, i Akershus og Østfold nær 80 %. Mulighetene til bedre vekstskifte ved samarbeid om bytte av jord m.m. ligger dermed noe bedre til rette i et fylke som Vestfold enn i Akershus/Østfold. Andre vekster som poteter og grønnsaker dyrkes imidlertid ofte konsentrert i deler av fylkene på grunn av jordart og klimaforhold, så ensidigheten er større enn det fylkesstatistikkene viser. Om en ønsker et bedre vekstskifte, må derfor andre vekster til frømodning inn i vekstskiftet på korngårdene. 

Østfold og Vestfold har en meget stor andel hvetedyrking, og noen velger å kjøre ensidig hveteproduksjon. Risikoen for sterke angrep av fotsjuke og/eller bladflekksjukdommer blir da stor. Veksling mellom bygg og hvete (og rug) er også et dårlig vekstskifte innen korn, men det kan være med å sanere smitte av bladflekksjukdommene i de ulike artene. Men de vil ha andre vekstfølgesjukdommer felles. Veksling mellom vår- og høstkornarter vil kunne sanere smitte av hvetestripesjuke. Havre har få felles sjukdommer med bygg, hvete og rug, og vil være bedre i et ensidig kornomløp. En ikke ubetydelig del av havren dyrkes imidlertid også relativt ensidig i store havreområder som Glåmdalen og på Romerike, så selv om havre utgjør rundt 20 % av kornarealet, er dyrkingen svært ujevnt fordelt. Fusarium er felles sjukdom for alle kornartene selv om havre ser ut til å være mest utsatt. 

Bedre vekstskifte får en ved en veksling mellom plantearter som har få eller ingen felles sjukdommer. Mest aktuelle vekster i vekstskifte med bygg og hvete er oljevekster, først og fremst vårrybs og vårraps, og belgvekster. Høstoljevekster kan også ha et visst omfang i de tidligste områdene enkelte år. Blant belgvekstene er åkerbønne aktuell i de tidligste områdene rundt Oslofjorden, mens erter kan dyrkes i områder der vårhvete går fram til modning. Engfrø, og kløver i særdeleshet, er gode forgrøder, men det er behov for begrenset areal av disse. 

Det er tydelig at opplegg som gir mest mulig rasjonell drift er viktig. Det gjelder kanskje særlig de som driver gården på deltid, men også de som driver store kornareal. Det er et ønske om færrest mulig vekstslag for å forenkle alt arbeid i veksttiden, skurtresking og tørking. En kan dyrke ulike kornarter eller oljevekster på hele eiendommen i ulike år og på den måten få til et brukbart vekstskifte, men det har lett for å gå i retning av stor ensidighet i dyrkinga. 

Forsøk med ulike forgrøder til hvete viste i 2011 avlingsøkninger i hvete fra ca. 5 % til ca. 70 % for andre forgrøder i forhold til hvete etter hvete i gjennomsnitt for ulike soppbekjempingsstrategier (ubehandlet inkludert). Det var ingen samspill mellom forgrøde og soppbekjempingsstrategi dette året, avlingsøkningene var omtrent på samme nivå uavhengig av intensitet i soppbekjempelsen. Størst avlingsøkning for andre forgrøder enn hvete var det i felt med angrep av rotdreper (figur 5.2.6). I forsøkene i 2011 var oljevekster og åkerbønne de beste forgrødene, mens erter og havre ga noe mindre meravling (Abrahamsen 2012).